De første fire ukene av mitt liv i telt har gått, og jeg møtte umiddelbart på en skrivesperre som jeg håper dra meg ut av kjapt. Det har vært fire uker med både fantastiske opplevelser, men også mye ensomhet – og det er hva jeg ønsker å skrive om i dag. Om du som leser følger min Instagram (@Mylifeinatent) kan du lett få inntrykk av at det er ren idyll. Det er det naturligvis ikke, og jeg kommer tilbake til det på slutten. Først litt mer om det artige som har skjedd:
Uke #1: Mine «two seconds of fame» kom da jeg ble igjenkjent av en venns venn. Selv om min Instagram-konto ikke imponerer spesielt mye i størrelse, har jeg spredt den litt på lokale facebook-grupper i Göteborg. Jeg er på quiz med kompiser en kveld, og et par venner av mine venner dukker opp. Da vi etter quizen går for å spise litt mat sammen, og jeg drar med meg ryggsekker og slikt, sier plutselig en av disse menneskene «Är du han som bor i tält? Och har en sånn instagram?» Litt sjenert svarer jeg naturligvis bekreftende, hvorpå jeg så blir fortalt at mitt lille eventyr har dukket opp i en klasse hun deltok i der de snakket om miljø, og diskuterte mer miljøvennlige måter å leve på.
Uke #2: Frem til nå har jeg stort sett holdt meg i samme område. Studiene har pågått som vanlig, så det har ikke vært stort behov for å flytte så veldig mye rundt. Denne uka begynte med simuleringsøvelser i en helt annen del av byen, noe som førte meg lengre bort fra sentrum. For første gang fikk jeg oppleve fleksibiliteten i det å bo teltbasert, da jeg ganske enkelt flyttet nærmere der jeg skulle være dagen etter. To netter bodde jeg ved Härlanda Tjärn som ligger veldig nært Östra Sjukhus der våre øvelser foregikk. Det var utrolig praktisk. Mens jeg var der fikk jeg også gleden av å oppleve det som kan se ut til å bli sesongens siste snøfall.
Uka ble avslutta med at jeg og en god venn forsøkte å gå det som heter «Vildmarksleden» i Göteborg, en 42 kilometer lang vandringssti. Optimismen ble redusert av et snølag på store deler av stien som halverte marsjhastigheten og som resulterte i at turen i sin helhet ble på rett rundt 21 kilometer, men det var en utrolig fin tur sammen. At stien ikke var så «vild» som navnet tilsa ble kilde til litt god latter mens vi laget mat på feltkjøkken og brant bål hele kvelden. Alt i alt et veldig fint mikroeventyr der vi begge fikk testet nytt utstyr, og hvor jeg ikke fikk testet ut nytt kjøkken fordi det ikke funket som det skulle.
Uke #3: Våren begynte i uke 2, og fortsetter i uke 3. Har funet ut hvordan jeg konverterer min hengekøye fra «innendørs» (altså ligge innenfor myggnettet) til «utendørs», og nøyt en lengre formiddag liggende på den i sola. Fikk også i gang kjøkkenet, et multifuelkjøkken fra Optimus, som tar mer plass men som gjør at jeg ikke trenger å bruke gass solgt på aluminiumsflasker som ikke kan gjenbrukes.
Uke #4: Som sykepleierstudent har vi hver termin praksis. Jeg har den store og fantastiske gleden av å ha praksis i skjærgården i Gøteborg, og atter en gang har jeg flyttet nærmere der jeg skal tilbringe neste dag. Styrsö er altså mitt nye hjem, der jeg har tilbrakt flere netter direkte på skjærgårdsfjellene under stjernene, der jeg har fått se solen synke ned i havet, og våkne av at solen stiger opp i horisonten bak meg morgenen etter. Soveposen dekket av dugg og kondens, fuglene som kvitrer – det er bokstavelig talt som tatt fra en romantisk film.
Ensomheten som allikevel senker seg over meg er jeg nødt å skrive om. For selv om mye er bra, og selv om jeg nyter å leve så nær naturen, så er det et faktum ved å bo slik jeg gjør som unektelig gjør seg mer og mer synlig. På godt, og på vondt, får jeg oppleve det å være ensom langt tydligere hver dag. Der jeg, om jeg hadde hatt en leilighet hadde kunnet sette på en film, pille meg i nesa og ta lange dusjer, nå ikke har samme distraksjonsmuligheter og faktisk må kjenne etter. Og følelsen er langt sterkere enn jeg kanskje forventet.
Hva ensomhet betyr er det derimot vanskelig å si noe fornuftig om. At jeg har gått gjennom et samlivsbrudd, og samtidig flyttet fra et kollektiv og ut i telt, har forandret mitt liv drastisk. Naturligvis kan jeg ikke besøke mine venner hele tiden, i blant også over flere dager i strekk, og det er disse tidene hvor følelsen kommer frem mest. Derimot er det ikke mine venners fravær som er årsaken til ensomheten, men en intern følelse som jeg må kjenne på ordentlig, og som min livsstil nå – mer enn noensinne – tvinger meg til å kjenne på.
Det blir min oppgave å kjenne etter på denne ordentlig framover. Ønsk meg gjerne lykke til.
Lykke til! 🙂